Utdanning
• Ettårig utdanning til regresjonsterapeut ved Past Life Regression Academy i Oslo.
• Fem års utdanning i akupunktur ved Akupunkturhøyskolen i Oslo.
• Medisin grunnfag og mellomfagstillegg i funksjonell anatomi ved Encefalon Høyskole for grunnmedisin i Oslo.
• Fransk mellomfag ved NTNU i Trondheim og Université de Nice i Frankrike.
• Ex.Phil. med tilvalgsemne Psykologisk antropologi ved NTNU.
• Videregående skole med naturfag og språk ved Lillehammer videregående skole og The Blue School i England.
Relevante kurs
• Grunnkurs i hypnose med Andy Tomlinson i England, 50 timer. Godkjent av General Hypnotherapy Standards Council i England.
• Reiki 1 og 2 med Trine L. Skogen ved Membuka-Hati Reiki i Oslo.
Medlemsskap
• Norsk forbund for regresjonsterapi NFRT
• Vil snart bli registrert Practitioner i General Hypnotherapy Register i England
• Reikiforbundet Norge.
Personlig
Jeg har alltid visst at jeg skulle arbeide med mennesker på et vis, men ikke riktig hvordan. Ved siden av skole og studier har jeg valgt jobber med service og menneskekontakt som hovedfokus, blant annet i butikk, restaurant, sykehus, hotellresepsjon og bank.
Under akupunkturstudiet utviklet jeg et stadig sterkere ønske om å få bistå mennesker på et indre, dypere plan, men kunne ikke finne retningen på dette. Min søken etter noe mere og min dalende motivasjon gikk kraftig utover studiet. Min redningsplanke i form av et nøye planlagt fire måneders intensivt studieopphold i Kina ble spolert på grunn av utbruddene av SARS i landet. Mine fem år ved skolen var over, og jeg hadde ingen eksamen. Så flyttet samboeren min til Elverum, og jeg ble med på lasset.
På Elverum var det ikke så lett som jeg trodde å skaffe seg en eller annen jobb. Dette ga rom for en ny vei i livet mitt. I mars 2005 begynte jeg min ettårige utdanning til regresjonsterapeut. Denne utdanningen er en omfattende teoretisk og praktisk opplæring, men innebærer også en stor grad av egenutvikling. Ved å trene på hverandre var vi som terapeuter innom alle de ulike verktøyene vi har tilgang på i denne terapiformen. Samtidig fikk vi alle som klienter en lang rekke med regresjoner. Vi fikk dermed sett på flere aspekter ved hvert enkelt tema enn det som er vanlig og nødvendig for å gå videre i sin egen utvikling.
Mine første regresjoner fulgte alle det samme grunnleggende temaet om å miste noen eller føle seg forlatt, sett fra ulike vinkler. Med stadig flytting og farting har jeg fått føle dette på kroppen i det livet jeg lever nå. Jeg fikk virkelig gjennomarbeidet dette temaet, og jeg har fått testet forandringen som har skjedd i meg underveis. Jeg reagerer rett og slett annerledes nå i situasjoner som før ville ha satt i gang store ting i meg, og jeg føler meg mye tryggere.
I den neste regresjonen så jeg en gradvis overgang til neste tema. Dette har stort sett handlet om å hjelpe andre, på ulike måter og med varierende hell. Regresjonen viste meg hvordan vi kan hjelpe andre mennesker på flere måter. Jeg jobbet som lege på et slags sykehus, og ga medisinsk behandling til pasientene mine. I tillegg tok jeg meg av de pårørende på en medmenneskelig måte, og ga dem det de trengte også. Senere ble jeg kastet i fengsel og drept, og måtte dermed forlate familien min. Jeg ble tatt fordi jeg tilhørte en gruppe av befolkningen som de ikke syntes noe særlig om den gangen, og det arbeidet jeg gjorde eller hvem jeg var som person, hadde ikke noe med saken å gjøre.
En annen regresjon fortalte om hvordan jeg jobbet med urter og healing, og videre om hvordan jeg ble straffet og måtte dø for det. Jeg opplevde også å bli gradvis lam og sengeliggende i det livet. Ingenting av det jeg prøvde av behandling på meg selv hjalp, og jeg kunne ikke jobbe. Jeg skyldte på meg selv og følte meg totalt udugelig. Etter døden møtte jeg igjen bestemoren min, som hadde lært meg opp. Hun sa at jeg hadde gjort mitt beste, og at det er alt vi kan gjøre. Avstraffelsen virket dobbelt meningsløs, idet jeg bare hadde gjort gode ting for andre og siden ikke hadde kunnet gjøre dét engang. Terapeuten brukte kroppsterapi for å løse opp i den energien som satt fastlåst i kroppen etter avstraffelsen. Her må jeg nevne at jeg før dette hadde slitt med prikninger (parestesier) og smerter i en arm i over ett år, og nå i et ben. Jeg var innom nevrologer og MR og alskens tester, uten at de fant noen ting. Etter denne kurshelgen med to regresjoner og mye kroppsterapi og frigjøring av gammel frykt, forsvant plagene i benet, og det på dagen. Jeg sa at plagene i armen jo hadde gitt seg en gang de også, så det var sikkert bare tilfeldig at benet ble bra. Jeg gikk og ventet på at plagene skulle dukke opp igjen. Jeg venter fortsatt.
I en tredje regresjon fikk jeg prøve meg som «trollmann» med sterke krefter og magiske redskaper, og etter hvert stort ansvar for mange mennesker. Det viste meg hvor sterke evner vi kan ha, uten nødvendigvis å misbruke den makten dette gir oss. Den neste regresjonen lot meg føle skammen og nedverdigelsen i det jeg ble fratatt redskapene og urtene mine, kledd naken, og bundet til et tre, til spott og spe. Jeg sa til meg selv den gangen at dette skal jeg aldri utsette meg selv for igjen. I terapien fikk jeg hentet tilbake den gleden jeg hadde hatt ved arbeidet mitt i det livet før dette hendte. Jeg ga også slipp på tanken om at slikt arbeid ikke er noe for meg. Siden har jeg kunnet snakke om det jeg driver med i dag på en ny og friere måte.
Jeg forteller litt av min egen historie her for å vise hva regresjonsterapi har gjort med meg som menneske og terapeut. De rundt meg har sett hvordan jeg har blitt mer åpen og trygg på meg selv. Jeg føler og merker det godt selv også. Jeg stoler mye mer på intuisjonen min når jeg arbeider, og vet at det er hjelp å få bare jeg ber om det. Små «bevis» underveis har gitt meg troen på dette tilbake, og jeg kan slappe bedre av. Som klient tror jeg mer og mer på det jeg opplever, selv om den noe overaktive analytiske delen av meg gjør sitt beste for å forstyrre og ødelegge. Det er som om jeg ønsker å tro at jeg finner på alt sammen, men så er det alltid noe som overbeviser meg likevel. Følelsene som plutselig dukker opp, ofte før historien selv gjør det, minnene som sitter i kroppen, og de innsiktene jeg får som er langt over min forstand, hjelper meg langt på vei. En annen ting som bidrar på et vis er at de livene jeg har vært innom som oftest er ganske ordinære eller gjerne stusslige og fæle. Det står ikke mye om «meg» i historiebøkene, for å si det sånn.
Som terapeut er det en god følelse å få hjelpe til igjen. Samtidig er det godt å vite at jeg bare stiller spørsmålene, mens de store svarene kommer fra klienten selv. Det er ikke jeg som må utføre store ting i folks liv, jeg bare skaper rammene for det og lar det skje. Jeg er ydmyk og takknemlig for at jeg får holde på med noe som føles så riktig for meg, og som gir meg så mye.
|
